Roma, Kristi Fødsel 2018

„Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.” (Joh 1,10-11)

 

Kjære søstre og medlemmer av Apostolat Fellesskapet St. Elisabeth

 

    Adventstiden, med forberedelsen av Jesu komme, er til ende. Vi er klar og forberedt til å ta imot den Guddommelige Frelser. Selv om verden hadde ventet mange tusen år på dette øyeblikket, var det ikke mange som gjenkjente Ham eller tok imot Messias.

    Om det faktum skriver evangelisten, hl. Lukas, når han forteller at Maria og Josef skulle til Judea i anledning av folketellingen som var i gang. Da de kom til Betlehem, kom tiden da Hun skulle føde, og: „hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem” (Luk 2,7). Utvilsomt leser vi det fragmentet med sorg. Vi ser med sorg på mangelen på gjestfrihet og følsomhet hos Betlehems beboere, som ikke tok imot Ham, i et for menneskeheten, så viktig øyeblikk, som Guds Sønns komme til verden var. De manglet åpenhet, forståelse og god vilje til å hjelpe. Vi har medfølelse med Maria og Josef i deres situasjon. De klarte dessverre ikke å finne et verdigere sted, enn en stall. Med ærlig medfølelse synger vi „det var ikke rom for Deg i Betlehem eller noe vertshus, og Du ble født i stallen, i fattigdom og kulde”. Like så skriver hl. Johannes, at Ordet kom til verden, men ble ikke tatt imot, fordi verden ikke kjente Ham og forkastet Ham (jfr. Joh 1,11).

    I Kristi Fødsels natt bøyer vi kne for det lille Barnet, og følelsene våre sier – at hvis Jesus skulle bli født i dag, ville Han bli tatt imot av oss. Men er det sikkert? La oss reflektere ærlig over det… Jesus er på veien også i dag, og leter etter gjestfrihet og vårt hjertes brede, åpne dør. Han venter på oss og vil komme inn i vårt hjerte og forbli der. Han vil dele livet med oss, og lede oss i våre hverdagslige saker. Han ønsker å fylle våre hjerter med Sin kjærlighet og glede. Er vi årvåkne, oppmerksomme og klare til å ta imot Jesus, som kommer til oss i vår neste: i de syke, ensomme og forsømte barn? De, som trenger vår omsorg og kjærlighet. Ser vi Jesus som kommer til oss i våre overordnede og underordnede som forventer gjensidig respekt, forståelse og samarbeid? Oppfatter vi Jesus, som kommer i Ordet? Han stiller krav og forventninger til oss og oppmuntrer oss til å leve etter kjærlighetens bud, fordi Han vil oss vel. Tror vi, at Jesus kommer til oss på denne måten? Er hjertet vårt klart til å ta Ham imot?

    Der hvor hjertet er lukket for Jesus, lukkes også døren for vår neste. Skulle dørene likevel vise seg å stå åpne, så kan hjertene ofte mangle varme, hjertelighet og godhet. Ordene i en av julesangene minner oss om det: „og hvorfor er det så mange tårer, sukk og kvaler blant mennesker i dag? Fordi det, hos så mange, ikke er plass for Deg”. Det finnes ikke plass – verken når vi betrakter Jesu-, eller mange menneskers virkelighet. Mennesket tok ikke imot sin Frelser. Dets hjerte forble lukket. Vi stiller oss spørsmålet: hva skjedde med det menneskelige hjertet? Hvorfor var det så hardt og avvisende overfor Gud og Hans kjærlighet? Hvorfor ble det slik, enda Han kom til denne verden nettopp av kjærlighet til mennesket? Han ville gi mennesket ekte lykke, og ville bevare det fra død og forgjengelig liv.

    I dag har det forandret seg svært lite. Jesus er fortsatt steinen som ble vraket av bygningsmennene (jfr. Apg 4,11), fordi Han ikke passer inn i denne verdens visjon, fylt av forbruk, komfort og higen etter karriere. Den som blir vedvarende i synden, og ikke lever etter Guds Ords lære, avviser Kristus. I dag er det mange som ikke tar imot Ham. De kaster Ham ut fra sitt hjerte, og det finnes også mange, som ødelegger Ham i andres hjerter. Ofte hører vi, at kristne forfølges, diskrimineres på jobb, latterliggjøres og at deres religionsutøvelse er truet i noen land. Jesus er fortsatt avvist eller ikke gjenkjent, men nettopp Han, „steinen som bygningsmennene vraket, er blitt hjørnestein” (Sal 118,22).

    Kjære søstre og medlemmer av Apostolat Fellesskapet St. Elisabeth, i denne konteksten dukker spørsmålet opp: tar jeg imot Jesus og finner Han en verdig plass i mitt hjerte? Er Han en heders- eller annenrangs Gjest? Kanskje er det tid for å søke sannheten om mitt liv og mine verdier, for å bringe livet over i riktig „spor”? Pave Frans sa: „møte med Jesus forandrer livet og lar oss leve i gleden”… „Vi er kalt til på nytt å oppdage verdien og meningen med vårt kristne liv, påbegynt i den hl. Dåp.” (23.3.2014). La oss derfor åpne våre hjerter og entusiastisk ta Jesus imot og bygge vårt liv på Ham. Det finnes intet bedre „grunnlag”, som vi kan bygge vår lykke på enn alene Jesus Kristus. Ved å bygge på Kristus, velger vi livets fylde. Vi ofrer noe av oss selv, men Han gir mye tilbake. Når Han kommer, fyller Han oss med sin nåde, og vårt liv begynner å bære fruktene. De blir til vitnesbyrd for andre, fordi da virker vi ved Herrens kraft.

    Kjære søstre og medlemmer av Apostolat Fellesskapet St. Elisabeth, denne vidunderlige natten inviterer Han oss til å bekjenne troen med ord: „Gud vil sammen med oss være, han skal verdens synder bære”. Måtte denne natten bli for en særlig nådens tid, og tid til på nytt å oppdage Guds kjærlighet. La oss ønske for hverandre, at Herren Guds godhet må flyte ned over oss og fylle oss med kraft, visdom og fred. Han har sendt Sin Enbårne Sønn av kjærlighet til oss. Måtte Guds velsignelse ledsage oss, så vi kan ta imot uro, vansker og tvil når de kommer, og kunne forbli i det gode slik, at våre gjerninger vitner om Hans virke i vårt liv.

    Åndelig forenet ved felles feiring av vår Herre Jesu Kristi Fødsel, forsikrer jeg dere alle, kjære søstre og medlemmer av Apostolat Fellesskapet St. Elisabeth, om min forbønn ved Betlehems krybben. Jeg sender gode ønsker og hjertelige hilsener også fra generalrådsøstre og alle beboerne av vårt hus,

Deres hengivne i Herren

Moder Samuela Werbinska
generalsuperior

Høytiden for hl. Elisabeth og på festen for salige Maria Louise

„Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen.
Nå ligger rettferdighetens seierskrans klar for meg.
Den skal Herren, den rettferdige dommer, gi meg på den store dagen.”
(2 Tim 4,7-8a)

 

Kjære søstre og medlemmer av Apostolat Fellesskapet St. Elisabeth

 

Med stor stolthet og takknemlighet betrakter vi vår skytshelgen hl. Elisabeth og salige Maria Louise, som gleder seg over himmelens ære i dag. Kjærlighet til Gud, fromhet og deres offervillige holdning overfor fattige er egenskaper som beskriver de to kvinnene. Hvert av dagens øyeblikk levde de med tankene vendt mot Gud og mot deres nødlidende neste. Barmhjertighets gjerninger, som de utførte med stor hengivenhet, var deres hverdags oppgave. Deres hjertes sjenerøsitet og kjærlighet var kjent i hele deres miljø. For oss, deres åndelige døtre, er de forbilde og utfordring til å leve etter Evangeliet: „Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det.” (Luk 9, 24b). Derfor kan vi si med den hl. Paulus - de har stridd den gode strid. Hele livet har de søkt å nå målet – Kristus, og nå ligger rettferdighetens seierskrans klar for dem (jfr. 1 Tim 4,7-8a).

 

Misjonen, som de påtok seg, var den gode strid, og bare ett mål ville de etterstrebe – å gjøre alt av kjærlighet til Kristus, og på den måten, sikte hele sitt liv i Hans retning. De tok seg av barn, pleiet syke, hjalp fattige, kom til ensomme, trøstet gråtende, delte brød med sultne – alt med tanke på Kristus. Det var ikke enkelt for dem, av og til, måtte de fornekte seg selv, overvinne egen angst og frykt, for ikke å miste sitt mål av syne, men nå dit gjennom mot og utholdenhet. Løpet er kamp med trengsel; seier over trøtthet som kommer under arbeidet og som følge av den evige rutine i arbeidet; overvinnelse av vanskelige erfaringer; fristelser som visker til oss at vi skal hvile og la være å kjempe. Det har vært så mange hindringer på veien, men de har ikke gitt opp, ikke latt seg friste, bare stått på videre. De har bevart „troen” – som hl. Paulus skriver, og også kjærligheten til Gud og nesten. Deres liv, grunnfestet i Gud, ble surdeig for det nye fellesskapet. Hl. Elisabeth og salige Maria Louise har fått rettferdighetens seierskrans. De viser vei for oss, og støtter oss i vår strid for den samme betydningsfulle seierskransen.

 

De skjønne eksempler, både hl. Elisabeths- og salige Maria Louises liv, oppmuntrer oss til å leve den korte tid her på jorden på en god måte. De to har vist oss, hvordan man kan ta imot og bruke hver dag, uten å vente på bedre tider eller imøtekommende mennesker. Med sin holdning, formaner de oss til ofte å vende oss til Jesus, for å lære av Ham å møte det vanskelige med et ydmykt sinn. Livet er jo å ustanselig ofre seg selv og brenne for Gud. Dette forbereder oss på møte med Ham. Gud kommer til å dømme oss ut fra vår kjærlighet, vår godtgjørelse, det vi har sagt og det vi har gjort. Derfor må vi ofte spørre oss selv: er jeg beredt til å møte Jesus i dag? Lever jeg slik, at jeg hvert øyeblikk vil kunne stå for Gud og avgi regnskap for mitt livs „løp”?

 

I brevet til romerne legger hl. Paulus merke til, at de „som lever slik Ånden vil” (Rom 8,5b), forsøker å leve i samsvar med nåden de har fått, og være mennesker etter Guds mål. Nettopp slik var hl. Elisabeth, en klok og modig kvinne, som ble helt lik sin Guddommelige Brudgom på kort tid. Utvilsomt var hennes død en oppsummering av hennes vakre liv: „Da 17. november 1231 kom, gikk hun, som ung kvinne, Den barmhjertige Gud i møte; døden var en glede for henne” (A.E. Kędracka Hellige Elisabeth av Ungarn s.77). Hennes skriftefar Konrad av Marburg skrev slik: „Da alt dette var ordnet, mottok hun Herrens legeme. Senere talte hun helt frem til vesper om gode ting hun hadde hørt i prekener. Så bad hun inderlig til Gud for alle som var hos henne, og deretter utåndet hun stille” (Lesningsgudstjeneste til hl. Elisabeth). Døden var for henne overgang til møtet med Mesteren, som hadde ventet på henne, og Han gav henne rettferdighetens seierskrans. Hun gikk med glede, fordi hele hennes liv hadde vært trofaste skritt mot himmelen.

 

Salige Maria Louises liv var også rettet mot målet, Gud. Hver dag gjentok hun i tilbedelsen av Jesus i Det Helligste Sakramentet: „For deg lever jeg. Jesus, for deg dør jeg. Jesus, din er jeg i livet og i døden” (Dagsorden 1866). I det siste rundskriv skrev hun: „Hvem vet, hvor lenge vi blir ennå sammen, kanskje bare kort tid. Mine kjære søstre, måtte jeg en gang kunne si til Gud: Herre, her er alle de du gav meg, jeg har ikke mistet en eneste.” (1872). Hennes hjerte var fylt med omsorg for egen frelse, men også frelsen til personene som ble henne overgitt. Med heroisme løp hun på livets svingete stier mot det utpekte målet. Hun var svært opptatt av kongregasjonens virksomhet, og alt det som søstrene gjorde, skulle være til Guds ære og for manges frelse. Hun levde med Gud for øye. Lyttende til Guds ord, prøvde hun å bevare troens fylde, gitt av Ham, og forsøkte å mangfoldiggjøre den ved å tjene de mest nødlidende. Fruktene av hennes liv kunne man se allerede ved hennes død, da en enorm mengde folk bad for henne allerede. Bevisstheten om hennes livs hellighet har tiltrukket mange, som har bedt om forbønn av „alles kjære mor”- som de kalte henne i lang tid. Livets prakt hos salige Maria Louise ble understreket av p. Schwalme i hans begravelses tale: „Hennes beundringsverdige tålmodighet og underkastelse, som hun hadde vist fra begynnelsen til slutten av sin sykdom, er for oss bekreftelsen på at hun tålte de siste erfaringene… i henhold til Guds behag. … for å si, nettopp ved hennes død: Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne” (E. Frankiewicz, Moder Maria Merkert s.517).

 

I november blir vi igjen minnet om at menneskets liv forgår uunngåelig. Det vekker refleksjon over livets mening og våre forsøk og vår innsats. Vi minnes våre kjære, som allerede er borte. Med disse dagenes ettertanke, ser vi på eget liv gjennom evighetens prisme. Vi tenker på at også vi må en gang avlegge regnskap for bruken av gavene som Gud har skjenket oss. Så mange søstre gikk bort før oss, og tok med seg sitt livs gjerninger. Døden førte dem inn i evigheten. Kjære søstre og medlemmer av Apostolat Fellesskapet St. Elisabeth, også for oss kommer tiden for møtet med Jesus i dødens stund. Vi vet ikke når den kommer, men, for at det skal bli et gledelig møte, må vi leve ansvarsfullt, uten illusjoner og falskhet. Vårt liv må være transparent. Våre ord, meddelelser og løfter må være i samsvar med livet i den gråe hverdagen. Ofte kan vi lure på om vi løper i den gode retningen? Føres vi, i alt det vi gjør, til seierskransen etter døden? Eller bedrar vi oss selv med tanken på at vi har ennå god tid til å verifisere løpets mål? Er himmelen vårt mål? Har vi ikke mistet veien av synet? Hvis vi fastslår, at vi har gått oss vill, la oss vende om i tide, for at også vi kan vinne prisen.

 

Kjære søstre og medlemmer av Apostolat Fellesskapet St. Elisabeth, i anledning hl. Elisabeths høytid, og salige Maria Louises fest, ønsker jeg alle sammen sterk og varig tro, som hjelper oss til å overleve vanskeligheter, og lar oss se mye lenger enn vårt menneskelige øye kan. La oss senke nåtid og fremtid i havet av Guds Barmhjertighet. Jeg ønsker også for dere; ydmyk og klok kjærlighet, som åpner hjertene for nestens behov, og gir kraft til å være tilbakeholden med egne drømmer og planer, for å ofre livet for andre. Måtte tillitsfullt og sikkert håp blinke som en gnist foran deg, og la oss enda en gang oppdage, med entusiasme, livets prakt, som kanskje er blitt grå og lite attraktiv i hverdagen.

 

Jeg forener meg med alle fellesskapene i våre elisabethanske feiringer, og sender dere hjertelige hilsener fra søstrene i generalledelsen og fra alle søstrene i vårt hus,

 

deres hengivne i Herren
Moder Samuela Werbinska
generalsuperior

 

Roma, på høytiden for hl. Elisabeth og på festen for salige Maria Louise, 2018


Roma i september 2018

„Vi bør bestrebe oss sterkt på å lære av den guddommelige Jesus å tåle vår nestes svakhet med tålmodighet, våre egne feil tatt i betraktning”. 
(salige Maria Louise 30.12.1869)

  

Kjære søstre og medlemmer av Apostolat Fellesskapet, St. Elisabeth

I dag, overalt hvor vi er, takker vi Guds Forsyn for vår kongregasjons 176 års tilstedeværelse, og for salige Maria Louises- og mange hellige søstres liv. På denne dagen minnes vi også de hellige legene Kosmas og Damian – vår kongregasjons skytshelgener. Nettopp på deres eksempel har våre mødre og grunnleggerne begynt med uselvvisk hjelp for nødlidende. De har bøyet seg over de syke, og stelt deres sår. Fulle av kjærlighet og offervillige gjerninger ga de kongregasjonen sin begynnelse, og fremmet den Barmhjertige Kjærlighets verk. Denne kjærligheten har de båret til alle, særlig de mest trengende. På denne spesielle dagen samles vi i våre kapeller og kirker for, sammen, å fornye vigselen til Jesu Hellige Hjerte. I dag gjentar vi den med stor kjærlighet og hengivelse: „Vår Frelsers Jesu Kristi tilbedelsesverdige Hjerte, vi tilber Deg… Vi elsker Deg… Vi innvier til Deg…”. Vi betror i Hans særlige varetekt vår kongregasjon, dens verk, oppgaver og hver og en av oss. 

 

 

Det er verdt å huske på at fra kongregasjonens begynnelse har Jesu Hellige Hjerte vært særlig æret. Moder Franziska brakte bildet av Jesu Hjerte med seg fra sitt barndomshjem. Dette bildet hadde en spesiell plass i det nydannende fellesskapet. Foran bildet har grunnleggerne ofte bedt om nådegaver, og æret Jesus. Fra dag til dag vokste hengivelse til Jesu Hjerte. Det har ført til at Hans Hjerte er blitt sentrum for vår karisma. Grunnleggerne søkte tilflukt hos Jesus, ofret seg selv og sitt påbegynte verk med usedvanlig kjærlighet og hengivelse til Jesu Hellige Hjerte. Det dyrebare bildet til moder Franziska, ble plassert i moderhusets kapell i Neisse, og kopier ble spredt, og de smykker alle kongregasjonens hus til denne dag.

 

Kjære søstre og medlemmer av Apostolat Fellesskapet, St. Elisabeth; bildet av Jesus med Hans Hjerte, er ikke bare våre leiligheters-, klostres- eller kapellers pynt. Hjertet er selve Tegnet på Jesu kjærlighet. Han viser oss Sitt Hjerte, og sier „lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet” (Matt 11,29). Jesus ønsker fortsatt å forme og ledsage oss, og Hans åpne Hjerte er for oss kilden til inspirasjon for livet. Det gir oss mening, og styrker vårt innerste vesen og gir oss retningen for livet. Den som øser fra Jesu Hjertes kilde blir selv til andres kilde. Også hl. Johannes Paul II har lært oss at: „tilnærming til Kristus i Hans Hjertes mysterium, lar oss stoppe opp ved det sentrale, og er samtidig, menneskelig sett, det best tilgjengelige punkt for åpenbaring av Faderens barmhjertige kjærlighet” (Dives in misericordia 13). Ut fra dette Hjertet strømmer kjærlighetens ild til alle som nærmer seg Det. Ilden antenner våre hjerter, og gir kraft til å dele Guds kjærlighet med alle nødlidende. „Fra denne betraktningen av Jesu Hjerte fødes et nytt menneske; mennesket som er i stand til å røre ved det usynlige Guds mysterium, mennesket som klarer å se sporene etter Guds virke og logikk i verden. Endelig, blir det mennesket som, slik Johannes under korset, etter å ha foreviget Jesu bilde i sitt hjerte, blir Kjærlighetens vitne for alltid.” (p. K. Napora).

 

Vår kongregasjons historie bekrefter at Jesu Hjerte var kilden for grunnleggerne i deres daglige, offervillige tjeneste, men også til deres følsomhet og respekt for andre. Sine oppgaver utførte de av kjærlighet til Gud, til Hans større ære, og for andres vel. I prøvelser og i motgang stolte de på Guds hjelp og på Jesu Hellige Hjertet, fylt av visdom og følsomhet. Bestandig har de gjentatt: „vær vår tilflukt…”. De avsluttet hver dag foran dette bildet og betrodde sine sorger, problemer, hjelpeløshet og de syke som de besøkte til Jesu Hjerte. Alltid var de Gud nær. Med hver gest ville de utføre Guds vilje, og på den måten, nådde de til hellighetens mål i hvert av livets øyeblikk.

 

Kjent og dyrebar for alle elisabethsøstrene er „innvielsesbønnen...”- som vi ber den dag i dag i våre fellesskap. Den er tegnet på grunnleggernes- og de mange søstergenerasjoners hengivenhet. Denne bønnen følger oss i viktige hendelser, både for kongregasjonen, og i våre personlige erfaringer. Vi innvier til Guds Hjerte nye fellesskap, steder for misjonstjeneste, søstrenes arbeid, og menneskene vi er sendt til. I fellesskap ber vi denne bønnen i det minste hver fredag og den 27. dag i måneden. Derfor skal vi spørre oss selv om Jesu Hjerte er styrkens kilde også for meg? Gir jeg virkelig hele mitt kall, mine anliggender og lidelser til Ham? Øser jeg kraften til å leve i fred med mine neste, eller til å tilgi når det trengs fra Jesu Hjerte? Er Guds Hjerte kilden min for å stå igjennom vanskeligheter, utfordringer og forskjellige erfaringer? La oss åpne våre hjerter for Jesus, og senke oss dypt i Hans Hjerte. Gjennom å leve med Ham, og å øse styrke og kraft fra Ham, kan vi gjøre vår tjeneste fruktbar, kjærlighetsfull, hengitt til Gud og neste. Måtte Jesu Hjerte være forbilde for hver av oss, for som Han elsker oss, skal vi elske hverandre, og bli i Guds kjærlighet (jfr. Joh 15,9). Som pave Frans minner oss om, „vi er kalt til å satse med hjerte, det vil si, på vårt åndelige liv, livets sterkeste røtter og følelsenes sentrum, vår persons midte” (3.6.2016).

 

Kjære søstre og medlemmer av Apostolat Fellesskapet, St. Elisabeth, under festdagene for kongregasjonens grunnleggelse, salige Maria Louises saligkåring og minnedagen for våre skytshelgener Kosmas og Damian, vender vi oss atter til Jesu Hellige Hjerte.  Vi vil følge i fotspor av Hans kjærlighet, offer, lydighet, styrke og trofasthet. Jeg ønsker at det Hellige Hjertet blir kilden til nådegaver til kraft for våre hverdagslige oppgaver og plikter.

Måtte Hans kjærlighet og godhet fylle våre hjerter og alle livets områder, slik at vi kan gå til andre med glede og respekt.

 

Idet jeg ønsker å forenes med dere i felles feiring av våre fester, forsikrer jeg om min bønn. Jeg sender hjertelige hilsener også fra rådsøstre og fra alle beboere i generalhuset,

 

deres hengivne i Herren
Moder Samuela Werbinska

generalsuperior

 

Roma, på 176. årsdagen for kongregasjonens grunnleggelse, 2018