«For folkenes åsyn vil jeg holde mine løfter til Herren.» (Sal 116, 18)

      Art. 6 — Vårt ordensliv er den inderlige virkeliggjørelse av det guddommelige liv som vi har mottatt i Dåpen ved Den Hellige Ånd. I troen på Gud som har elsket oss først, følger vi frivillig hans kall. I takknemlighet for kallets nåde vil vi strebe etter å vokse i kjærlighet.

       Art. 7 — Ved professen gir vi oss «fullstendig hen til den høytelskede Gud»[1] som hans egne. Vi forplikter oss for hele vår levetid til et liv i fellesskap under løftene om gudviet kyskhet, fattigdom og lydighet ifølge våre Konstitusjo­ner.

       Art. 8 — Ved de evangeliske råd som har sitt grunnlag i Jesu ord og eksempel, vier vi oss av et udelt hjerte til Guds tjeneste og forherligelse. De er en nådegave som setter oss i stand til å gi avkall på verdifulle menneskelige gaver og verdier. Rett etterlevd fører de oss til indre frihet og glede og blir et håpets tegn på det evige liv.[2]

       Art. 9 — Vi binder oss offentlig ved enkle, evige løfter til vårt fellesskap og dets livsform. Ved at Kirken mottar våre løfter, blir vi meddelaktige i dens sendelse.

       Art. 10 — Virkeliggjørelsen av Kristi efterfølgelse ved løftene gjør vårt liv til et særlig tegn. Den viser hen til Guds Rikes fullendelse i verden, som allerede nå er skjult til stede i Kirken.

       Art. 11 — Maria er vårt forbilde idet vi følger Kristus efter. «Det skje meg som du har sagt» (Luk 1, 38), er hennes svar på Guds kall. Hennes eksempel viser oss hvordan vi i tro, lydighet, ydmykhet, beskjedenhet, taushet og troskap kan leve vårt kall.

       Art. 12 — Innøvelsen i et liv under løftene opphører aldri. Vårt «ja» til Gud må daglig på ny fullbyrdes. Troskap mot den livsform vi har valgt, er en stadig utfordring for oss.

      «Gud krever ikke mye av oss, men jo mer vi beflitter oss på å fullføre dette godt og til hans større ære, jo mer får vi del i hans særlige nåde og kjærlighet.

      Legg dere ofte på hjerte at dere frivillig ved alteret har lovet å ville øve lydigheten, den hl. fattigdom og kyskheten av kjærlighet til Jesus, deres brudgom.»[3]

 


     [1]LG 44.

     [2]Jfr. 1.Kor 7, 31f; LG 44 og 46.

     [3]Moder Franziska, Brev, 11. mars 1874.

Gudviet kyskhet

"Jeg anser alt for tap, i forhold til den overveldende vinning det er å kjenne Kristus Jesus, min Herre! For hans skyld har jeg funnet meg i å tape alt". (Fil 3, 8-9)

 Ved å love kyskhet for Himmelrikets skyld forplikter vi oss til et liv i sølibat og fullkommen indre og ytre avholdenhet. Kun «innstilt på det som hører Herren til» (jfr. 1 Kor 7, 32) gir vi frivillig og bevisst avkall på å inngå ekteskap og stifte familie, uten å miskjenne deres høye verdi, men utfolder alle våre krefter og evner i vår sendelse i Kirken.

 

Fattigdom

"Dere minnes jo hvor gavmild vår Herre Jesus Kristus selv har vist seg - hvordan han som var rik, ble fattig for deres skyld, og gjennom sin fattigdom gjorde dere rike" (2 Kor 8, 9)

 

Ved fattigdomsløftet bestemmer vi oss for å ta del i Jesu fattigdom, han som oppgav alt sitt eget, gikk inni slavens kår (jfr. Fil 2, 7). Etter Herrens råd og eksempel i Evangeliet forplikter vi oss ved fattigdomsløftet til en enkel, beskjeden livsform og gir avkall på fri bruk av materielle verdier. De tingene som vi trenger til livets opphold og til utøvelsen av våre kallsplikter, bruker vi uten å feste oss til dem, og i avhengighet av våre foresatte og av vårt fellesskap som stiller dem til vår disposisjon.

Lydighet

"Enda han var sønn, lærte han lydighet ved det han led; så, da han hadde nådd fullendelsen, ble han opphav til evig frelse for enhver som gir seg inn under ham" (Hebr 5, 8-9)

 

Ved å forplikte oss til lydighet fullbyrder vi den fulle hengivelse til Gud. I de rettmessige foresatte erkjenner vi i troen Guds stedfortredere.