Den hellige Elisabeth av Ungarn (1207-1231)

Den hellige Elisabeth ble født den 7. juli 1207 i Ungarn i Sárospatak i det nordlige Ungarn. Hun var datter av kong Andreas II av Ungarn (1205-35) og hans første hustru, Gjertrud av Andechs. Allerede som fireåring ble hun forlovet med den salige Ludvig av Thüringen (1200-27), den elleveårige sønnen av landgreve Hermann I av Thüringen, og brakt til hoffet i Thüringen på borgen Wartburg. Der ble forlovelsen feiret, og i tråd med tidens skikk ble de to lagt ved siden av hverandre i samme seng. Etter feiringen begynte oppdragelsen av prinsessen, som landgreven ga sin datter Agnes ansvaret for.

I 1213 ble Elisabeths mor myrdet av ungarske adelsmenn. Etter grev Hermann Is død i 1215 kom Ludvig på tronen som landgreve Ludvig IV (1215-27). I 1221 ble han myndig (21 år) og ble kronet som Ludvig IV. Frem til da hadde han stått i et visst avhengighetsforhold til sin mor, landgrevinne Sophie, en datter av bayernhertugen Otto av Wittelsbach. Samme år, da Elisabeth var fjorten år gammel, fant bryllupet sted i Georgenkirche i Eisenach. Hele adelen i Thüringen var til stede.

Selv om det lå politiske motiver bak giftermålet, ble det unge parets ekteskap svært lykkelig. Allerede året etter bryllupet kom parets første barn, sønnen Hermann (1222-41), som døde allerede som nittenåring. I løpet av seks år fikk de to barn til, datteren Sofia (1224-75), som giftet seg med hertug Henrik av Brabant og ble stammor for fyrstehuset i Hessen, og den yngste datteren, den salige Gjertrud (1227-97), ble født i 1227. Hun ble abbedisse av Altenberg. Ludvig glemte aldri å ha med en gave til Elisabeth når han kom tilbake fra sine reiser.

Greveparet bodde komfortabelt i sitt hjem i slottet Wartburg ved Eisenach. Her kunne Elisabeth virkelig utfolde sin impulsive, sjenerøse natur. Hun viste stor omsorg for de nødlidende, og hun gikk rundt i fattigkvarteret og hjalp hvor hun kunne. Hun kledde seg i de enkleste klær og avslo å bære krone, og adelen angrep henne fordi hun brøt med livsstilen ved hoffet. Men hun fikk alltid støtte av sin like dypt troende, ridderlige og godhjertede mann. Sammen grunnla de sykehus, blant annet et ved foten av den bratte åsen som slottet Wartburg lå på, og de sørget for hjelpeløse barn, særlig foreldreløse. De fattige kom daglig til hennes port for å få mat. Men hun var klok i tillegg til å være sjenerøs, og for dem som var i stand til det, sørget hun heller for passende arbeid enn for mat og penger.

Under en hungersnød i 1225 brukte den unge landgrevinnen penger fra statskassen for å lindre i det minste den verste nøden, og hun ble fra mange hold beskyldt for å sløse. Elisabeth gikk barføtt ved prosesjoner, og når hun hørte prekener, stilte hun seg alltid blant de fattigste kvinnene, og selv bar hun gjerne klær som en tiggerske. Mannen støttet henne mot all kritikk, men selv Ludvig mente at visse av hennes fromhetsytringer var overdrevne, som når hun midt på natten forrettet sine bønner på kne på det nakne golvet. Våren 1226, da flom, hungersnød og pest skapte kaos i Thüringen, representerte Ludvig, en solid støttespiller for hohenstauferen Fredrik II, den hellige romerske keiseren på riksdagen i Cremona. Elisabeth tok kontroll over situasjonen og delte ut almisser i alle deler av deres territorium, og hun gjorde alle de kongelige forrådslagrene tilgjengelig for de trengende. Hun gikk så langt at hennes familie og palassets ansatte var redd for at det ikke ville bli igjen noen ting. Hun ga til og med bort staskjoler og ornamenter til de fattige. Under slottet i Wartburg bygde hun et hospital med 28 senger og besøkte de innlagte daglig for å pleie dem.

En av de mest berømte historiene om Elisabeths nestekjærlighet forteller at hun en dag la en døende spedalsk i den sengen hun delte med ektemannen. Da han fikk høre om dette, sprang han rasende inn i rommet og rev av sengeklærne. Men ifølge Elisabeths biograf, Dietrich av Apolda, «i samme øyeblikk åpnet den allmektige Gud hans sjels øyne, og i stedet for den spedalske så han kroppen til den korsfestede Kristus ligge utstrakt på sengen». Dessverre har senere biografer utbrodert denne enkle beskrivelsen av indre forståelse og vekst til en fysisk materialisasjon, slik at Ludvig skal ha sett «et blødende krusifiks med utstrakte armer».

Sommeren 1227 sluttet Ludvig seg til sin slektning keiser Fredrik IIs korsfarere i Apulia. Elisabeth sørget over at de skulle være atskilt fra hverandre, og hun red sammen med ham den første dagen før hun snudde og dro hjem. Men Ludvig nådde aldri Det hellige Land. Han døde av pest bare tre måneder senere, den 11. september i Otranto. Det fortelles at da budskapet om mannens død i oktober nådde Elisabeth, løp hun vilt skrikende gjennom slottet: «Verden er død for meg, og alt som var frydefullt i verden». Hva som deretter skjedde, er noe usikkert. Elisabeths tredje barn, Gjertrud, var født atten dager etter mannens død, men nå var hun enke og uten beskyttelse, og fikk lide for sine «forseelser».

En versjon forteller at Ludvigs yngre bror Henrik Raspe overtok makten i Thüringen, først som regent for Elisabeths mindreårige sønn, Hermann II, men at han senere ville ha makten selv. Han stilte svigerinnen overfor valget om enten å tilpasse seg livet ved hoffet eller forlate Wartburg uten midler. Elisabeth nølte ikke, hun verken ville eller kunne tilpasse seg praktutfoldelsen og sløseriet ved hoffet. En versjon sier at hun deretter frivillig forlot slottet, men det hevdes også at hun måtte forlate Wartburg midt på vinteren, med tre små barn hvorav et ved brystet. Henrik forbød også alle borgere å hjelpe henne.

Elisabeth var blitt fortrolig med fransiskanerbevegelsen gjennom noen brødre som den hellige Frans av Assisi hadde sendt til Tyskland i 1221. De ble mottatt av både biskopen av Thüringen og av landgrevinnen selv, som i 1223 kalte noen av brødrene til Eisenach og ble deres beskytter. Hun spant selv ull til klær for ordensbrødrene og skjenket dem et kapell i Eisenach. Ludvigs levninger ble returnert til Elisabeth i 1228. Etter å ha deltatt ved mannens høytidelige begravelse i klosterkirken i Reinhardsbrunn og etter å ha sørget for sine tre barn, trådte hun i 1228 inn som tertiar i fransiskanerordenen. Langfredag avla hun løftene i kapellet i Eisenach. Sammen med sin skriftefar reiste hun til Marburg i Essen.

Da Ludvigs riddere kom tilbake fra korstoget, fikk Elisabeths sønn tilbake sin rett til kronen og hun fikk utbetalt sin morgengave. For disse pengene grunnla den tyveårige enken i 1228/29 et hospital i Marburg i Hessen ved foten av Wartburg, hvor hun pleide alle de syke som ikke ble tatt inn i noe annet sykehus. Hun oppkalte hospitalet etter sitt store forbilde St. Frans. Biskopen av Bamberg forbød henne å gi bort alt hun eide, for hun trengte midler for å ta seg av de fattige og syke.

De neste tre årene viet hun seg helt til å tjene de fattige, syke og gamle med stor fromhet og under de strengeste selvpinsler og forsakelser. Hun beskjeftiget seg med manuelt arbeid som å karde og spinne, sydde tøy til de nødlidende, vasket deres hjem og dro også på fiskefangst for å skaffe dem mat. Hun besøkte dem, sydde dåpskjoler til barna og likskrud til de avdøde. En gang på skjærtorsdag vasket og kysset hun føttene til spedalske.

Elisabeth hadde da stilt seg fullstendig under ledelse av sin skriftefar, premonstratenseren Konrad av Marburg, som hun hadde kjent siden 1225.

Elisabeth´s fattige og mannens grav var i Thüringen, og her ville hun bli resten av livet. Elisabeth tjente utrettelig de som var i nød, inntil hennes egen helse sviktet. Likevel fortsatte hun å praktisere sine umåtelig strenge botsøvelser. Hun døde om kvelden den 17. september 1231, bare 24 år gammel, og det fortelles at fra hennes legeme utgikk det en saliggjørende duft som hadde helbredende virkning. Hennes legeme ble lagt på lit de parade i hospitalet St. Frans i Marburg, og der ble hun bisatt den 19. november.

Svært snart etter Elisabeths død ble det meldt om mirakler som skjedde ved hennes grav i hospitalskirken, spesielt helbredelser. Allerede den 27. mai 1235, bare fire år etter hennes død, ble hun helligkåret av pave Gregor IX i Perugia.

Elisabeth av Ungarn har alltid vært en av de mest elskede helgener i Tyskland, hvor hun alltid kalles Elisabeth av Thüringen. Med henne som forbilde driver St. Elisabethsøstrene stadig sitt arbeid for fattige og syke, og de har vært og er representert flere steder i Norge. Kongregasjonen ble stiftet i 1842 i Neisse i Schlesien, den fikk sin kirkelige godkjennelse i 1859.

Kilder: katolsk.no

I dag driver St. Elisabethsøstrenes kongregasjonen sin virksomhet i 19 ulike land: Polen, Tyskland, Tsjekkia, Italia, Danmark, Sverge, Norge, Israel, Palestina, Brasil, Russland, Litauen, Ukraina, Georgia, Bolivia, Kasakhstan, Paraguay, Ungarn og i Tanzania. Søstrenes virkefelt omfatter alle former for sosial omsorg.