April 2018

Jesu Hjerte bilde, kapellet i St. Elisabethsøstrenes Moderhus, Neisse i Polen

 

FØLGE KRISTUS VED Å LYTTE TIL GUDS ORD

 „… Kristus (…) etterlot dere et eksempel, for at dere skulle følge i hans spor” (jfr. 1 Pet 2,21)

Følge i Kristi spor er resultatet av „Den nye tenkemåte“. Den kommer ut først og fremst fra oppmerksom lytting til Guds Ord, fra betraktning over Hans liv, og fra den bevisste og ukrenkelige avgjørelsen om å etterligne Ham.

Som kristne, er vi kalt til å forme våre liv i vår Herres bilde. Det fører med seg beredskap til å tilgi og forsones. Jesus sier til oss: „Om du bærer offergaven din fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la gaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror. Så kan du komme og bære fram offergaven din!” (Matt 5,23). Ordene „gå og bli forlikt” er en tydelige erklæring av Kristi vilje overfor oss, men Han lar oss velge fritt, om vi vil tilgi eller ikke. Tilgivelse og forsoning er vår oppgave i livet. „I ordens fellesskap er hver dag en prøve for den enkeltes tålmodige tilpassning fra „jeg” til „vi”, fra min plikt til plikten som ble pålagt fellesskapet, fra leting etter „mine saker” til leting etter „Kristi saker”.
(Instruksjonen „Broderlig liv i fellesskap; kap. 39).

Salige Maria Louise skrev: „Vi vil gjøre alle godt, elske alle etter Guds eksempel, og hvis vi ikke kan gjøre noe annet for dem, vil vi i det minste be for dem.” I livet kommer det vanskelige og kompliserte situasjoner, når vi ikke kan, på tross av vår gode vilje, tilgi av hjerte, eller en annen ikke klarer å tilgi oss. Da gjenstår det å be for oss selv og for den andre. Bønnen virker som en plog, som „løsner opp” våre hjerter, og forbereder dem til å bære tilgivelsens- og forsoningens frukt.

Kan jeg følge i Kristi spor når tilgivelse og forsoning blir nødvendig? Hvis ikke, så hva hindrer meg så i det?  

Tekst: Sr. M. Rafaela Fischbach

Mars 2018

KJÆRLIGHET OG AVKALL

Jesus „fornedret seg selv…” (Fil 2,8)

Av kjærlighet til oss, har Herren Jesus gitt avkall på det, som Han kunne hatt krav på fra mennesker: på kjærlighet, ros og ære... „Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik” (Fil 2,6). Denne holdningen må også være vår holdning.

Gjennom sin beredskap til å gi avkall, viste Jesus oss veien til tilgivelse og forsoning. I våre mellommenneskelige relasjoner er det ikke annerledes. Alltid må det finnes noen som har mot til å ta det første skrittet, til og med til en bevisst omkostning „å fornedre seg selv”. Ordet „bevisst” har her dobbelt betydning: som den frivillige beslutning om å ta det første skrittet, og også som det gjennomtenkte valget om å vektlegge valgets mål.

I Instruksjonen „Broderlig liv i fellesskap” leser vi: „Det kan også oppstå situasjoner, hvor foresatte må minne oss om, at livet i fellesskap forlanger av og til avkall fra vår side, og vi må se det som maxima poenitentia (den største bot)”.

Alt i vårt liv kan bidra i Guds Rikes oppbygningsprosess - i den grad, vi tar imot og ofrer vårt liv til Gud av kjærlighet. Derfor blir vi klare til å ta det første skrittet, også i situasjoner, når vi selv ikke er årsak til problemet. På denne måten kan vi bygge fellesskap, hvor gjensidig respekt og søsterlig kjærlighet råder.

På hvilken måte kan vi, i vårt personlige- og fellesskapets liv, levendegjøre og være årsaken til at våre „sinn fornyes”
(jfr. Rom 12,2)? Det fornyede sinn hjelper oss til å være innstilt som Kristus er.

Tekst: Sr. M. Rafaela Fischbach

Februar 2018

LÆRE FRA GUDS HJERTE

„Gå og lær hva dette betyr: "Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer”" (Matt 9,13)

 Med disse ordene kaller Jesus oss til å lære av Ham. Han kaller Seg Selv for Mester og Lærer. Gud er for hver og en av oss Kilden til styrke, men Han venter på vår beredskap til å øve oss i kjærlighet. Slik som salige Maria Louise sa til oss: „vi må lære av Guds Hjerte”. Denne „læren” er likevel ikke mulig å omsette i praksis uten å streve, og betyr den bevisste kamp mot alt som vil føre oss bort fra kjærlighetens vei. Med andre ord, det handler om askesen, som veien til „fremskritt i kjærlighet”.

Corona Bamberg skrev i sin bok „Askese: Fascinasjon
og krav”: „Askesen (...) bygger på samvirke mellom impuls og avgjørelse.” Hellige Paulus uttrykker det med følgende ord: „Men ved Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært bortkastet. For jeg har arbeidet mer enn noen av dem, det vil si ikke jeg, men Guds nåde som er med meg" (1 Kor 15,10).

I den apostoliske exhortasjon: „Vita consecrata”, leser vi: „Man må oppdage på nytt de asketiske praksiser, typiske for Kirkens- og det enkelte Institutts åndelige tradisjon. Disse anstrengelser har vært veldig effektiv hjelp i strevet etter den riktige hellighet (...) Veien til helligheten krever altså å påta seg åndelig anstrengelse. Det er en vanskelig fordring, som vi ikke alltid gir tilstrekkelig oppmerksomhet. I Kirkens tradisjon henvises det ofte til den mystiske sloss kampen mellom Jakob og Gud der Jakob vil oppnå Hans velsignelse, og kunne se Ham, som symbol på åndelige strev (jfr. Gen 32, 23-31). I denne hendelsen, begynnelsen på den bibelske historien, kan de konsekrerte se symbolet på asketisk anstrengelse, som de må påta seg for å utvide sitt hjerte, og åpne det for å motta Gud og sin neste” (VC 38).

Hvilke asketiske øvelser, typiske for våre grunnleggere og vår kongregasjon, kan vi kalle for vår åndelieg arv, og som vi bør gjeninnføre i vårt liv?

Tekst: Sr. M. Rafaela Fischbach 

Januar 2018

JESU HJERTE, EN KILDE TIL STYRKE 

 „...Men de som venter på Herren, får ny kraft, de løfter vingene som ørnen” (Jes 40, 31)

Tema for vår permanente formasjon lyder: „Jesu Hellige Hjerte, en kilde til tilgivelse og forsoning i våre fellesskap.”

Temaet viser oss vei til den riktige Kilden, som vi kan hente styrke fra. Gud selv er dens utspring, og Kildens vann flommer frem, uten at kilden noensinne tørker inn. Bare i Ham finner vi mot og styrke, til alltid og på nytt, å komme hverandre i møte ved å kunne ta det første skrittet. Våre egne krefter strekker ikke til, men styrket av Herrens nåde, klarer vi det godt.

Alt begynner altså med spørsmålet: Kjemper jeg alene med „mørkets krefter”, eller lar jeg Guds nåde virke i meg og gjennom meg?

Hellige Johannes Paul II skrev i sin apostoliske exhortasjon; „Vita consecrata” - om det konsekrerte liv, at „det er alltid livet som er „berørt” av Kristi hånd, man hører Hans stemme, og er støttet av Hans nåde” (jfr. VC 40). Denne nåden skjenkes oss på spesiell måte under Eukaristifeiringen, fordi „... gjennom Kristi Legeme og Blods mysterium, styrkes og modnes enheten og den gjensidige kjærlighet hos dem som har viet sitt liv til Gud” (VC 95).

Vår salige Maria Louise skrev: „Kun med kraften ovenfra kan vi legge av oss giddeløshet og svakhet”.
Et annet sted skrev hun: „Gud, som er med alle som har tillit til ham, vil stadig på ny på vidunderlig vis komme oss til hjelp.”

Styrkens Kilde er alltid åpen for oss! Fra Jesu Hjerte kan vi hente kraft til å bli mer ekte Kristi disipler, dag for dag, idet vi alltid på nytt strever for gradvis å omdanne våre hjerter så vi er klar til å tilgi og forsones.

Tekst: Sr. M. Rafaela Fischbach 

 

FRANS AV ASSISIS FREDSBØNN

Herre gjør meg til redskap for din fred!
La meg bringe kjærlighet der hatet rår.
La meg bringe forlatelse der urett er begått.
La meg skape enighet der uenighet rår.
La meg bringe tro der tviler rår.
La meg bringe lys der mørket ruger.
La meg bringe glede der sorg og tyngsel rår!
Å Mester!
La meg ikke søke så meget å bli trøstet som å trøste.
Ikke så meget å bli forstått som å forstå.
Ikke så meget å bli elsket som å elske!
For det er gjennom at man gir at man får.
Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse!
Det er ved å dø at man oppstår til det evige liv!
Ved Jesus Kristus, vår Herre. Amen.