September 2019

FRIHET FOR ...

„Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen” (Gal 5,1).

Friheten, som Kristus har løskjøpt oss til er ingen grenseløs autonomi. Den er evnen til å svare „ja” til Fars vilje. Vi ser det i hl. Elisabeths liv. Målet for hennes liv var Gud selv. Friheten for friheten i seg selv, gjør ingen lykkelig, og varer ikke lenge. Den, som er virkelig fri, blir fri også når livets ytre omstendigheter synes å motsi det. Slik frihet fødes og eksisterer bare i relasjonen til Kristus, og blir der opplevd i kjærlighet. Den som elsker, er på veien til indre frihet. Hver den som har åpnet seg for kjærligheten, gir ikke etter for ytre påvirkninger eller indre impulser. Den har valg- og avgjørelses frihet i bestrebelser, som også Kristus hadde det (jfr. Fil 2,5).

Pave Frans sier om friheten: „Jeg oppmuntrer dere til alltid å lytte til Den Hellige Ånds stemme. Det finnes ingen større frihet enn det å forbli under Dens ledelse og la Den opplyse og føre oss dit Den vil” (7.4.2018).

Hva „å ha fritt hjerte” betyr, ser vi eksempler på hos vår skytshelgen hl. Elisabeth- og hos våre mødre, grunnleggernes liv og holdning. De besluttet „å vie den lidende menneskehet sine krefter og sin tid av kjærlighet til Gud, og sette inn alle midler og evner inntil oppofrelse av sitt liv, ja til og med ved en tidlig død" (D 1.1).

Øvelse denne måneden: Hvilke bilder oppstår i min fantasi, når jeg tenker på frihet?

Tekst: Sr. M. Rafaela Fischbach

Hl. Elisabeth, lydig overfor Guds vilje, et forbilde på tro og offervillig nestekjærlighet.

August 2019

LÆRE AV HVERANDRE

„Det broderlige liv er miljøet som bidrar til å erkjenne og ta imot Guds vilje, og forbli i sinnets- og hjertets enhet”. (VC 92)

Hl. Johannes Paul II skrev om det broderlige livet i fellesskap. Han la merke til, at alle forskjeller mellom personer, som lever i fellesskap og nådegavenes mangfold, utgjorde ingen hindring, hvis de nådde fram til den broderlige kjærlighet. Kjærlighet i fellesskap betyr også å ansvarsbevisst engasjere seg for å forbedre felleslivet (jfr. K 67). Det angår også den felles søking etter Guds vilje. „Alle søstre skal vite seg ansvarlige for helheten og være med — spesielt i konventkapittelet — for sammen, å rådslå og samarbeide i overensstemmelse med deres muligheter og erfaringer” (D 37.2).

Kunnskapen og ønsket om å lære av hverandre, evnen til sammen å innse Guds vilje i dagens verden vil være avhengig av gjensidig tillit. Vi, søstrene av hl. Elisabeth, er forvaltere av denne konkrete karisma. Derfor er det også viktig, at vi kan lytte og har respekt for hverandre. Gud har gitt hver og en av oss individuelle talenter, og de skal også brukes for hele fellesskapets vel, og gjennom det vokser Guds Rike.

Til tross for at hl. Elisabeth ikke levde i ordens fellesskap, lot hun seg inspirere av livet til hl. Frans av Asissi.

Øvelse denne måneden: La oss svare på disse spørsmål under konvents kapittel: Kjenner jeg mine medsøstres talenter? Er jeg åpen for deres forslag og den hjelp de ofrer?

Tekst: Sr. M. Rafaela Fischbach

Juli 2019

PERSONLIGHETENS STYRKE

„Omvendelsens frukt, som skjer under Evangeliets innflytelse, er hellighet for mange menn og kvinner i våre dager” (EE 14)

"Elisabeth begeistrer mennesker av i dag også, selv om de verken kjenner henne eller dyrker hennes skjønnhet eller organiserings talent. Hun virker gjennom sitt liv." (H. Zimmerman, E. Bieger i boken: „Elżbieta. Wzory chrześcijańskiej miłości").

Hl. Elisabeth er til dags dato eksempel på mennesket, som følger sitt hjertes indre stemme og lar Gud forme seg, slik som pottemaker former kar. "Men nå, Herre, er du vår far! Vi er leire, du er den som former oss, alle er vi verk av din hånd" (Jes 64,7). Hl. Elisabeths åpenhet for Guds nåde og virke, skapte i henne vidunderlige "verk". Hver av oss har fått talent og evner fra Gud. I våre hjerter lever det savn og ønsker angående vårt liv. Hvis vi er modige og tillitsfulle, så kan vi stille oss spørsmålet; hva er det Gud vil si til oss i denne konkrete situasjonen? Hvis vi er frie nok til å la oss føre av Ham, kommer Gud til å hellige oss. Vår indre forandring vil gjøre at vi stadig mer blir til jordens salt og lys, som kommer til utrykk gjennom forvandling av denne verden.

„Hver kristen kommer til å bære mer frukt til verden i den grad han selv helliges (...) Styrken til helgenenes vitnesbyrd handler om å erfare saligprisningene og følge Evangeliet, som vi blir dømt etter ved Den Siste Dom” („Gled dere”, pave Frans). „Gud nekter ingen sin bistand” har salige Maria Louise sagt.

Øvelse denne måneden: „Fremfor enhver ytre virksomhet er det vår oppgave å vitne om Kristi nærvær i vår midte” (K 77).

Tekst: Sr. M. Rafaela Fischbach

Juni 2019

FØRSTE KJÆRLIGHETS FRISKHET

„Jeg vet om dine gjerninger, ditt strev og din utholdenhet… Men dette har jeg imot deg: Du har forlatt din første kjærlighet” (Åp 2,2.4)

Hva er "den første kjærlighet”, som Åpenbæring taler om? Det betyr å „stirre” på Kristus. I boken "Wiara i miłość. Medytacje o św. Elżbiecie Węgierskiej” beskriver biskop Joachim Wanke vår skytshelgen. Han sier: „Hellige Elisabeth var sorgløs – hennes liv var ikke avhengig av materielle ting. Hun var i stand til å gi fra seg alt, som hun «eide, tilsynelatende som om det ikke var hennes eie»; Elisabeth var fri for konvensjoners press. Hun overga seg selv og alt til Gud, fordi hun visste at alt er nåde. Hun var uselvisk. Aldri spurte hun: „hva skal jeg få i gjengjeld?" Elisabeth stolte bare på Herren! Hennes holdning kan man uttrykke med en setning: Hl. Elisabeths hele liv var rettet inn mot Gud. Jesus var sentrum for hennes liv. I Ham fant alt sin begynnelse og fullføring.

I en ukjent forfatters tekst med navnet „Å være forvandlet”, leser vi: „Den forvandlede ser, hører og forstår som om den gjorde det med Guds øye, øre og hjerte. Han gjenkjenner seg selv og hele verden i Gud. Den som er forvandlet har oppnådd Guds ståsted. Derfra får alt en annen betydning, til og med de enkleste gester. Å gi noen et glass vann, kle den nakne, be, lese… og mange andre daglige enkle handlinger betyr noe. Alt forvandles, selv om det ytre forble uendret".

Øvelse denne måneden: å minne seg selv ofte om, at Jesu Hjerte er åpent for oss, for at vi kan „øse med glede av frelsens kilder” (jfr. Prefasjon om Jesu Hellige Hjerte).

Tekst: Sr. M. Rafaela Fischbach

 

Mai 2019

GLEDEN I HERREN ER VÅR TILFLUKT

„Men jeg vil fryde meg i Herren, juble i Gud, min frelser”
(Hab 3,18)

Ekte glede er ønsket til hver og en av oss. Glede ønsker vi hverandre ved forskjellige anledninger, og den er kilden til styrke, inspirasjon og fred for oss. Enhver av oss kan dele fra egen erfaring, hva det innebærer å ha glede i hjertet og hvilken innflytelse det har på vårt liv. For at gleden skal kunne hjelpe oss på vårt kalls vei, kan det ikke være den gleden, som flyter ut av kortvarige inntrykk eller opplevelser. Den må stamme fra den rene og levende Kilde, som Gud selv er. Det er den sanne "glede i Herren".

Om hl. Elisabeth sier man, at allerede som barn, søkte hun etter Guds nærvær, når hun brøt ut av jevnaldrendes lek og løp til kirken, for der å møte Jesus om så bare for ett øyeblikk. I Gud fant hl. Elisabeth veldig tidlig gledens ekte Kilde, og hun fant inspirasjon og styrke til å vandre etter Jesus, og til uegennyttig å elske syke og fattige. Gleden, som hun fant i Jesus Kristus, frigjorde henne fra henne selv dag etter dag.

Vår moder Franziska har gjentatt: "Tabernakelet må være vår eneste glede". "Eneste" betyr også "uforlignelige", "uerstattelige" og "fullkommen". Moder Franziska visste, hvor man skal finne styrke for å forbli trofast overfor Guds kall, til å oppnå mål, og ikke miste, hjertets glede på tross av så mange utfordringer og vansker.

Øvelse denne måneden: „Vårt ordensliv er den inderlige virkeliggjørelse av det guddommelige liv, som vi har mottatt i Dåpen ved Den Hellige Ånd” (K 6). Ved kveldens samvittighetsransakelse skal jeg tenke meg om, hvem eller hva var mitt livs „motor” i løpet av dagens konkrete hendelser?

Tekst: Sr. M. Rafaela Fischbach

April 2019

GUDS- OG MIN VILJE

„...Men la ikke min vilje skje, men din!”
(Luk 22,42)

Fra erkjennelse av Guds vilje, men før den er omsatt i vårt liv, må vi overvinne veien i oss selv. La oss forestille oss veien, som hengebro over til den andre bredden, eller så kan veien være som et hus med stengt dør. For å komme over broen, eller åpne døren, trengs det tillit. Fullstendig overgivelse til Herrens vilje krever tiltro, som ofte krever indre kamper, og fødes gjennom flittig og trofast bønn.

„Pave Gregor IX skrev til hl. Elisabeth, og avsluttet brevet med følgende ord: «Ikke gå bort fra Herrens føtter, før du får føle den varme susing av Hans barmhjertighet i dine sansers hage». Det er middelalderens billedlige språk, som skal forståes slik: «Forbli rolig i Ham. Lytt til Ham. Lytt (...), inntil varmen fra Hans Barmhjertighet omfavner deg og gjør, at du blir rolig, munter og lykkelig»" (J. Ratzinger).

I bønn erfarer vi varmen fra Guds barmhjertighet og Guds kjærlighet til oss. Troen på Guds kjærlighet til oss er vilkåret for å ta imot Herrens vilje. Bare med overbevisningen om at vi er elsket ubetinget, blir vi i stand til "å miste vårt liv" for Kristus. Kun ved å tro på Kristi kjærlighet kan vi si av hele vårt hjerte "måtte Din vilje skje". Da er min vilje ett med Guds vilje.

Øvelse denne måneden: „La oss daglig ta, såfremt mulig, ett kvarters tid til eukaristisk tilbedelse og personlig bønn” (jfr. D 49.1).

Tekst: Sr. M. Rafaela Fischbach

MARS 2019

SPØRSMÅL OM GUDS VILJE - ALLTID AKTUELT

„Hva skal vi da gjøre?” (Luk 3,10)

Hvem stiller seg ikke spørsmål om Guds vilje i livets forskjellige situasjoner? Ofte tror vi, at det finnes, for oss, flere riktige svar. Men hvordan kan vi forstå Hans vilje? Den indre uro, som vi av og til føler, kan vi kalle for "den velsignede uroen". La oss vandre i Jesu fotspor, når vi leter etter Guds vilje. Jesus har alltid søkt å bli kjent med og fullføre sin Fars vilje, som han har kalt for sin „mat", altså noe nødvendig for å leve.

I vårt Direktorium leser vi, at Guds vilje åpenbares for oss: „i den Hl. Skrift og i Kirkens anvisninger, i de normer som vår kongregasjon har fastsatt for seg selv, i våre rettmessige Superiorers anordninger, i vårt fellesskaps beslutninger, i våre medsøstres behov, i de aktuelle forhold, i vårt livs realiteter og begivenheter” (34.1).

Hl. Ignatius av Antiokia skriver: "La oss elske øyeblikkets nåde”. Den er Guds gave til oss i vår hverdag og i alt som møter oss "her og nå": i dagens utfordringer, lidelser og gleder. Men mens vi lever i "øyeblikkets nåde", må vi ikke la spørsmålet: „Hva skal jeg selv gjøre?” stå ubesvart.

Øvelse denne måneden: „Kristus som bor i oss, møter oss i forskjellige mennesker og situasjoner. Vi forsøker å finne og elske ham i alt og å erkjenne og utføre hans vilje med oss” (K 50).

Tekst: Sr. M. Rafaela Fischbach

FEBRUAR 2019

U T G A N G

„Herren sa til Abram: «Dra bort fra landet ditt og fra slekten din og fra farshuset ditt til det landet som jeg skal vise deg”.

(1 Mos 12,1)

Gud kaller mennesker til å dra ut. Historiene om Abram- og mange andre bibelske personers liv forteller det. Også hl. Elisabeth erfarte hva det betyr å forlate alt og dra bort. Uten å være klar til å dra ut, kan man ikke utføre Guds vilje.

Det finnes situasjoner i vårt liv, hvor vi er kalt til, i ordets fulle betydning, å forlate det vi kjenner og elsker. Det kan være fellesskap, folk som vi liker å være sammen med, tjenestested og våre oppgaver. Vi kjenner oss tilfreds og glade med dem. Beredskap til å kunne fri seg fra alt dette krever mot og vilje til avkall. Herren Jesus kaller oss daglig til å fri oss fra våre små og større vaner, som vi etablerer for å kjenne oss trygge, for å beskytte oss mot angst, av bekvemmelighets hensyn, for å unngå andres mistillit osv. Dette er bare noen eksempler, fordi hver av oss hører hver dag Guds røst i hjertet: „dra bort fra...”. Vi skjønner at vi oppmuntres til å forlate det, som er oss nært, og å gå etter Herrens stemme. Gud fører oss aldri til en ørken for å forlate oss der.

Han sa til Abram: "Dra til det landet som jeg skal vise deg". Ved hvert modig oppbrudd, der vi evner å se utover vårt ego, føres vi stadig dypere inn mot vårt ekte fedreland – Gud selv. Den erfaringen førte til at hl. Elisabeth kunne synge "Te Deum laudamus" i sine vanskelige øyeblikk.

Øvelse denne måneden: I den måneden skal jeg prøve å svare på spørsmålet: i hvilken grad er jeg fri i mitt indre, til å forlate alt når Herren kaller på meg?

Tekst: Sr. M. Rafaela Fischbach

JANUAR 2019

LYDIGHET

„Hør, Israel...” (5 Mos 6,4)

 

Temaet for vår permanente formasjon lyder: Hl. Elisabeth, lydig overfor Guds vilje, et forbilde på tro og offervillig nestekjærlighet.

Lydighet, som bl.a. gjør oss i stand til å lytte, karakteriseres ved to egenskaper; åpenhet og tillit. Hvis vi har et åpent hjerte, har vi – billedlig talt – et sted, som kan romme det som blir sagt. Gud inviterer oss til å lytte slik, når Han sier: „Hør, Israel” (5 Mos 6,4), „Hør, datter” (Sal 45,11) eller „Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene!” (Åp 3,6). Alt dette betyr, at lydighet åpner for forbindelse mellom den, som har stilt seg åpen, betraktende, letende og Den, Som svarer. På den måten kan vi forestille oss hl. Elisabeths lydighet, hun, som ivrig søkte Guds vilje.

Konrad av Marburg skrev tolv leveregler for hl. Elisabeth. En av dem lyder: "Ha Gud i hjerte og tanker". Når Kristus er sentrum for vårt liv, da finner vi gleden ved å lytte til Ham, ta imot og leve etter Hans vilje. Deretter erfarer vi, at lydighet i hvert uttalte "ja" overfor Guds vilje, gjør oss stadig mer frie i vår egenvilje. Vi lever i Guds barns frihet, og erfarer at lydighet overfor Gud og frihet „går hånd i hånd”.

Øvelse denne måneden: "For å bevare den indre forbindelse med Gud i dagens løp benytter vi gjerne enhver anledning til personlig bønn" (K 50).

Tekst: Sr. M. Rafaela Fischbach

„La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus! Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset. Derfor har også Gud opphøyd ham til det høyeste og gitt ham navnet over alle navn. I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er HERRE,”

/Fil 2,5-11/