Den schlesiske samaritan

Maria Louise MERKERT ble født 21.9.1817 i Neisse

MARIA LOUISE MERKERT ble født 21. september 1817 i Neisse i Schlesien i Polen. Hun var medgrunnleggerinne av St. Elisabethsøstrenes Kongregasjon og dens første generalsuperior. Hennes personlige og dype kontakt med Gud førte at hennes liv ble forvandlet til en kjærlighetstjeneste. Maria viet sitt liv til apostolisk og karitativ virksomhet. I de fattigste, syke, foreldreløse barn og døende så hun Kristus alene. Alle vanskeligheter tok hun i mot med tapperhet og overgivelse til Guds vilje. Hun minnes som et eksempel på levende tro, bønn, lydighet mot Guds vilje og iver i apostolisk virksomhet.

Hun døde i hellighets ry den 14. november 1872. Hennes jordiske levninger hviler i St. Jakobs og Agnes’ kirke i Neisse. Folk omtalte henne som ‶alles kjære mor″ og ettertiden kalte henne ”den schlesiske samaritan”.

Hun ble saligkåret søndag den 30. september 2007 i Nysa, byen hvor hun ble født, døpt og levde sitt liv i bønn og tjeneste for de syke og mest trengende. Maria Louises minnedag er dødsdagen 14. november, fem dager før festen for den hellige Elisabeth av Ungarn.

 

SAGT OM HENNE

For sine søstre var hun en kjærlig mor. (Medsøster)

Til og med på sin dødsdag ofret hun seg helt til sin neste og ba søstrene om å ta imot og pleie en syk jente. (Medsøster)

Alltid forsøkte hun i frie stunder tilbringe denne tid som Maria ved Jesu føtter ved å løfte sine tanker til Gud. (En biskop)

Hun gav sitt liv i tjeneste for de fattige og lidende. Barmhjertighetsgjerninger var hennes livsoppgave; hun leget Kristi sår i de syke, ikke bare én gang, men mange hundre, til og med mange tusener ganger. (En prest)

Maria Louise gav hele sitt liv til de trengende, hun gav alt hun hadde til mennesker for å gjøre dem lykkelige. Hun var og er fortsatt et eksempel til etterfølgelse. (En tenåring)

Vi håper at også i dag vil unge kvinner høre og følge Guds kall etter Moder Maria Louises eksempel, at mange vil finne kallet i et liv etter de evangeliske råd og på denne måten realisere Kristi medlidenhet med fattige, syke, funksjonshemmede og forkastede av samfunnet i samsvar med Guds ord:

”Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg”

/Matt 25, 40/

Som St. Elisabethsøstrene lever vi i et kontemplativt - apostolisk liv. Vårt mål er å etterfølge Kristus. Kraft til å utføre Guds tjeneste for våre medmennesker øser vi ved å være nær Jesus i bønn, ved de evangeliske råd, ved trofasthet mot våre grunnleggeres karisma og spiritualitet og ved et liv i fellesskap.

Legfolk kan ta del i kongregasjonens karisma og dens spiritualitet i St. Elisabeth Apostolatfellesskap.

Informasjon om Kongregasjonens livsstil, misjon og muligheter for å realisere kallet i St. Elisabeths ånd får du, hvis du skriver eller besøker oss på denne adressen:

St. Elisabethsøstrene
Munkerudveien 52
1165 Oslo / Norge

provins@stelisabeth.info

Roma, Påsken 2018

„Da gikk Maria Magdalena av sted og sa til disiplene: «Jeg har sett Herren!»” (Joh 20,18)

 
Kjære Søstre
og Medlemmer av Apostolat Fellesskapet, St. Elisabeth,

I dag, på påskemorgen, lyder i alle kirker morgenmessens klokker, som kraftig og sterkt forkynner Kristi seier over døden. Forenet i bønn og med glede deltar vi i påskesangen; „Gledens dag gryr nu for oss… i dag er Kristus oppstanden, Halleluja!” Og slik, som allerede i to tusen år, vender vi, med enorm takknemlighet i hjerte, tilbake til påskens hendelser, for å understreke deres frelsende betydning.

Jesu oppstandelse ble innledet av Påskens Triduum, fylt av Kristi smerte, lidelse og død. Øyenvitner til disse hendelsene ble apostlene. For dem var det slutten på deres Mesters virksomhet. Disiplenes hjerter var triste og sørgende etter tapet av en så nær venn. Sorgtunge, husket de ikke, at Jesus hadde snakket til dem om sin gjenkomst. Det var ikke enkelt for dem å tro, at Jesus var stått opp, derfor ble påsketiden preget av mange møter med Den Oppstandne Herren. Han kom mange ganger til steder der disiplene ble samlet. Han viste seg for fromme kvinner. Men den første Han viste seg for var utvilsomt heltinnen Maria Magdalena. Hun møter Den Oppstandne Jesus, som selv trøster nettopp henne, som var så trist på grunn av det forsvunne legemet i graven.

I billedkunst fremstiller artister Maria Magdalena, som kneler ved Jesu føtter i tilbedelse. Kroppsstillingen uttrykker den største respekt og usedvanlig tro, og først og fremst, kjærligheten hun hadde til sin Mester. Hendene løftet mot Jesus utrykker på en måte ønske om å beholde Ham litt lenger. Vi undres ikke over denne gesten, fordi Maria Magdalena erfarte indre forvandling, omvendelse og Jesu tilgivende kjærlighet i sitt liv. Hennes personlige erfaringer gav henne nærhet til Mesteren, som hun elsket så sterkt. Overfor oppstandelsens mysterium, vises den andre vei for Maria Magdalena, den som hun må følge. Det er veien fra smerte til glede; fra selvopptatthet til tro på den levende Jesus; fra angst etter tapet av Herren til troen på Jesu tilstedeværelse, også når hun ikke ser og ikke gjenkjenner Ham.

Møtet med Den Oppstandne Jesus styrket Maria Magdalenas tro, og hun ble den første budbringer av sannheten om oppstandelsen. Jesus kjente Maria Magdalena tvers gjennom. Han visste om hennes åpenhet og beredvillighet til samarbeid. Nå trengte Han henne til å utføre misjonen, og derfor sier Han til henne: "„gå til mine brødre og si til dem” (Joh 20,17 b) fortell om denne hendelsen, det forunderlige møte, at Jeg lever, og at de ikke skal være redde, men at de skal tro". Maria Magdalena løp entusiastisk til disiplene for å dele det glade budskapet med dem: „Jeg har sett Herren…” (Joh 20,18 b). Hun holdt ingenting for seg selv, men fylt med tro og kjærlighet, delte hun gleden over møtet med Den Oppstandne.

Kjære Søstre og Medlemmer av Apostolat Fellesskapet, St. Elisabeth, også vi ble kalt med navn av Jesus for å følge Ham, og forkynne Evangeliet. Fra det øyeblikket av, fornyer Den Oppstandne Herren bestandig innbydelsen til å vandre sammen med Ham på hverdagens veier, og til å gjøre Hans oppstandelse til vårt livs fundament. Han viser oss veien og retningen, hjelper i avgjørelser og beslutninger, og i utføring av våre oppgaver og plikter. Jesus ledsager oss hver dag der vi er, i hver eneste av livets situasjoner og i alle hendelser. Han er blant oss, men på en annen måte enn vi forestiller oss. Jesus er med oss, også når vi erfarer vanskeligheter, og våre relasjoner til andre blir vonde, fordi Han ønsker at vi ser på alt som møter oss, gjennom troens prisme, med Hans øyne.

Ved denne høytiden er det verd å stille seg spørsmål ved sin egen tro. Er Jesus sentrum for mitt liv? Forandrer troen på Den Oppstandne Herren mitt hjerte og tanker? Kjenner jeg Jesus igjen i mine plikters alminnelighet? Kanskje trenger jeg likevel, slik som Maria Magdalena, omvendelse og hjertets formasjon, for at det skal bli mere følsomt for Jesu nærvær? La oss bestrebe oss på ærlig å svare på disse spørsmålene, fordi troen er grunnlaget for vårt liv. Takket være troen på Jesu levende tilstedeværelse, skal vi oppdage skjønnheten og dybden i vårt liv. For, som pater Tadeusz Dajczer skrev: „troen endrer vår mentalitet. Den sier oss at vi alltid må sette Gud først, at vi må passe på, alltid å vende vårt liv mot ham og å betrakte verden i det guddommelige lys. Når vi gjør det, vil alle våre bedømmelser, alle våre vurderinger, alle våre ønsker og forventninger bli opplyst av hans lys.”

Vi er kalt til å gå som Maria Magdalena, med Det Glade Budskap, dit hvor Gud sender oss. Vi skal gå og forkynne, fordi det ikke er sant at dagens verden ikke trenger Guds Ord. Tvert imot, verden tørster veldig etter Det. Vi ser mange personer rundt oss, som har mistet tro eller håp, de som sliter med forskjellige problemer, og ikke finner livets mening. I dag sier Jesus til oss: „gå og si til dem” at Jeg oppstod fra de døde, at Jeg lever og er iblant dere. Også pave Frans oppmuntret oss, idet han sa: „bær denne sikkerheten ut i verden: Herren lever og vandrer ved siden av oss på livets vei! Dette er deres misjon! Bær dette håpet ut i verden! Vær forankret i dette håpet! Dets anker er festet i himmelen. Hold fast ved dette (anker) tauet og bær håpet ut i verden! Dere er Jesu vitner. Bær vitnesbyrdet om at Jesus lever, ut i verden, og det kommer til å spre håp. Det skal gi håpet til denne verden, som er blitt litt sliten på grunn av kriger, det onde og synd”. (3.4.2013) Vår oppgave er å forkynne sannheten om oppstandelsen med mot, glede, iver og overbevisning.

Kjære Søstre og Medlemmer av Apostolat Fellesskapet, St. Elisabeth, jeg ønsker for oss alle, at Påskens vakre høytid gir oss anledning til autentisk møtet med Den Oppstandne Jesus, som kommer hvert menneske i møte. Måtte Han, som er Veien, Sannheten og Livet for oss, styrke oss med velsignelse, godhet og kjærlighet. Han fyller hjertet med glede og stor fred, for at vi med troen, kan lese Guds utfordringer, mens vi går gjennom livet. Måtte Jesus, triumferende over det ondets mørke, skjenke oss håpet, hjelpe oss i å overvinne fristelser og vanskeligheter, hjelpe oss til å bære lidelser, og gi, i de vanskelige situasjoner, gode løsninger, for at ekte lykke kan gjeste våre hjerter.

I disse hellige dagene for Påskens Triduum, ønsker jeg dere alle, Kjære Søstre og Medlemmer av Apostolat Fellesskapet, St. Elisabeth, en god og rolig feiring av Herrens Oppstandelse. Jeg sender mange hjertelige ønsker også fra søstre i generalledelsen og hele søster fellesskapet i generalhuset,

Deres hengivne i Herren 
Moder Samuela Werbińska
generalsuperior 

Roma, Kristi Fødsel 2017

„La oss straks gå inn i Betlehem for å se hva det er, dette som Herren har kunngjort for oss! Så skyndte de seg avsted og fant både Maria og Josef, og barnet”.  (Luk 2, 15b-16)

Kjære søstre og medlemmer av Apostolat Fellesskapet St. Elisabeth,

Igjen er det oss forunt å helligholde Kristi Fødsel. Det er en begivenhet i våre liv, som Herren Gud, i sin store godhet, lar oss oppleve. Bønne- og ventetiden, hele advent, har gitt oss anledning til å forberede oss til Guds komme. Han ønsket selv å ta imot den menneskelige natur. I jubileumsåret kommer vi både til dypere forståelse av Kristi Fødsel og til større takknemlighet overfor Gud Fader, for alle nådegavene, som Han har skjenket oss i år. Han viser oss veien, som vi bør følge.

Evangelisten Lukas forkynner, at etter å ha hørt engelens stemme: „Idag er deres Frelser født, her i Davids by; det er Messias, Herren” (Luk 2,11), avgjorde gjeterne at de skulle gå for å se, hva som hadde hendt i Betlehem. Hl. Matteus, i sin tur, skriver om Vismennene, som kom vandrende fra Østen, for å hylle den nyfødte Kongen. De hadde først dratt til Jerusalem, til kong Herodes palass, og deretter kom de til Betlehem, fordi „stjernen som de hadde sett i Østen, gikk foran dem, inntil den stanset like over stedet hvor barnet var” (Matt 2, 9b).

Den Hellige Skrifts nevnte vers, viser oss, at både hyrdene og vismennene besluttet seg for å dra avsted. Etter en hel dags hart arbeid, og på tross av slittenhet og nattens mørke, skyndte gjeterne seg til Betlehem for å se hva det var, dette som har skjedd der (jfr. Luk 2, 15). Deres hjerter var fylte av entusiasme og ønske om å se Messias. På samme måte var det med vismennene. Da de fikk se en stigende stjerne og forstod at den kunngjorde fødselen til den nyfødte jødiske kongen, bestemte de seg for å finne Ham og hilse på Ham. De forberedte seg med gaver, og forlot bostedene sine og sine eiendomer, og de fulgte stjernen ut i det ukjente. Den viste veien for dem. Vismennene og hyrdene fulgtes av vanskeligheter og av trøtthet. De var sikkert ofte svake og kraftløse, men deres ønsket om å treffe Messias, Kongen, gav dem styrke til å vandre videre. De var ikke redde for å ta på seg letingens strev, for å nå målet; å komme fram til Jesu fødested. Alle som lette etter Messias, ble belønnet for sin anstrengelse og søken. De nådde fram til Betlehem og der: „fant de både Maria og Josef, og barnet som lå der i krybben” (Luk 2, 16). Fylt av glede og takknemlighet, „falt de på kne og hyllet ham” (Matt 2, 11). Og da de kom tilbake til sine land og sine hus, delte de sin nye lykke med andre, ved å forkynne, at de hadde møtt den nyfødte Messias.

Kjære søstre og medlemmer av Apostolat Fellesskapet St. Elisabeth, dagens verden byr oss forskjellige verdier og foreslår mange veier for å oppnå dem. Veiene er ofte veldig vakre, komfortable, imponerende, opplyste og pyntet med forgjengelige goder. Veiene krever ikke slit og møye. De kan være både korte og behaglige, uten at de fører oss til mål, som vi føler glede ved. Motsatt, vet vi at mennesker også kan gå gjennom livet på lite attraktive stier, som er fulle av ulike hindringer, av og til fylt med lidelse. Disse veiene fordrer strev og selvfornektelse. Reisen langs disse veiene er ikke enkel. Det trengs anstrengelse, daglig strid med seg selv, avkall, trofasthet, og hvis nødvendig, også aksept av egne begrensninger. Derfor er det viktig å kunne vurdere riktig og finne den rette stien, som kommer til å lede oss til Betlehem, hvor vi kan hylle den nyfødte Jesus, og glede oss over møtet med Ham.

Når vi leser Evangeliet, vet vi, at Gud ønsket at hyrdene skal komme til krybben. Også i dag, lengter Gud etter å møte menneske. Han vil ha mennesket i Sin nærhet, for at det skal bli kjent med Ham. Kjære søstre og medlemmer av postolat Fellesskapet St. Elisabeth, idet vi kjenner på den gledelige julestemningen; la oss gå til krybben, for å møte den nyfødte Messias, og svare på spørsmålet Han vil stille oss. La oss gå med glede til dette møtet. Vi må også ha håp i våre hjerter, om at vi enda en gang, skal bekjenne vår tro på at Gud ble Menneske for oss. La oss på nytt, med hengivelse og tillit, legge våre liv i Hans hender, og la Han ledsage oss.

Det er ikke nok, bare å komme til Betlehem, men etter gjeternes og vismennenes eksempel, skal vi gi gaver til Barnet. La oss ikke frykte for å gi Jesus alt det svake, udugelige eller „syke” i oss. La oss gi Ham det, som vi ikke makter og som tar oss bort fra Ham. Det kan også være det som er unyttig, verdiløst, og som vi bruker alt for mye tid og oppmerksomhet på. La oss gi alt dette i gave til Ham, og frigjøre plass i oss, så Gud kan fylle oss helt og være alt i oss. Da har Han fått sin rette plass. Jesus vil ha oss nær og ønsker oss lykke, fordi Han elsker oss høyt og lover å gi oss det vi trenger. Bare Han er i stand til å hjelpe oss til å oppnå den ekte lykken, til å fylle tomheten og savnet i oss og til å løse opp i våre daglige problemer og vankeligheter. Den som vil erfare møtet med Gud, og føle Hans virke, bør forlate alt, slik som hyrdene og vismennene gjorde, og føle seg helt fattig, som Jesus i Betlehems grotten. Da får det mennesket se, at alt i vårt liv blir til gjennom Guds hender.

Møtet med Jesus og ærlig frasigelse av alt til Ham, fyller mennesket med så mye glede, at det, etter gjeternes eksempel, går ut for å forkynne med jubel, at Frelseren kom til verden og tok bolig iblant oss. Da hyrdene hadde fått se Jesusbarnet, „fortalte de alt som var blitt sagt dem” (Luk 2, 17). La oss bli til misjonarer, som i våre fellesskap, familier og på arbeidssteder, deler vår tros erfaring. Pave Benedikt XVI oppmuntret oss til: „å vitne om troen i alle slags samfunn, også der, hvor den er avvist eller likegyldig behandlet. Det er ikke mulig å møte Jesus, og ikke fortelle om Ham til sin neste,- sier vår hellige Far. Behold ikke Kristus for dere selv! Del troens glede med andre. Verden trenger at dere vitner om deres tro. Verden trenger Gud, det er helt sikkert” (homilien, 21.08.2011). Vår trofaste, ærlige ønske om å binde oss til Kristus, kan bli til hjelp for å styrke troen hos dem, som vakler. For dem, som mistet troen, kan det være hjelpen som igjen fører dem på veien til Betlehem. Takket være dette, kan de, på nytt, møte Frelseren, gjenvinne troen, livets mening, og så gledelig forkynne, at for dem er Jesus blitt født.

Idet vi takker den gode Gud for Hans Sønns Inkarnasjons gave, ønsker jeg, for oss alle; en gledelig opplevelse av julehøytiden. Måtte Jesusbarnet velsigne dere, kjære søstre og alle kjære medlemmer av Apostolat Fellesskapet St. Elisabeth. Måtte Han fylle hver dag med fred, styrke troen, forsterke kjærligheten, vekke entusiasmen i hjertene våre og, uansett omstendigheter, måtte Han hjelpe oss til å gjøre våre liv lykkelige. Måtte Gud, i det kommende Nye Året, 2018, skjenke oss rikelig av sine nådegaver og gjøre oss til vitner om Sin kjærlighet.

Åndelig forenet ved Jesusbarnets føtter, sender jeg mange hjertelige hilsener fra generalrådsøstre og alle beboerne av vårt hus,

deres hengivne i Herren
Moder Samuela Werbińska
generalsuperior 

Roma, på høytiden for hl. Elisabeth og på festen for salige Maria Louise, 2017

„Så talte Herren med Moses ansikt til ansikt, som en mann taler med en annen.”   

(2 Mos 33,11)

Kjære søstre og

medlemmer av Apostolat Fellesskapet St. Elisabeth

 

I år, faller både høytiden for hl. Elisabeth og festen for salige Maria Louise sammen med jubileumsfeiringen av 175 år for kongregasjons grunnleggelse. Over kongregasjonen vår våker hl. Elisabeth og salige Maria Louise, Neisses edle datter. Med stor respekt og kjærlighet betrakter vi disse to flotte kvinner, og beundrer deres tro, vakre liv og offervillige tjeneste, som har sprunget ut fra deres ustanselige og tillitsfulle bønn. Nettopp den dype bønnen har gitt begge kvinnene styrke til et godt, hengivent liv og tjeneste for de nødlidende i den barmhjertige kjærlighets ånd.

Den hellige Skrift viser oss mangfoldige eksempler på personer, som kan være skjønne, bønnens forbilder for oss. Eksodus forteller om Moses, som, ofte og lenge, snakket med Herren Gud slik som man snakker med en venn, en veldig nær og kjær person. Gud lot Moses komme nær Seg, styrket godheten i ham, utrustet ham til tjeneste og gav ham kraften til å utføre sin pålagte misjon. Under møter med Gud, ble Moses hjerte formet. Eksodus' forfatter skrev: „Så gikk Moses ned fra Sinai-fjellet med de to lovtavlene i hånden. Da han kom ned, lyste det av ansiktet hans, fordi Herren hadde talt med ham; men selv visste han det ikke.” (2 Mos 34,29). Mennesket, som holder seg til Gud, erfarer autentiske møter med Ham i bønn. Det blir annerledes, utvikles og modnes åndelig. Slik fylles det mennesket med Guds kjærlighet og vokser til å kunne påta seg oppgavene, Gud venter av det.

I Det Nye Testamentet er Herren Jesus selv bønnens Mester. Han har ofte flyttet fra larm og folkemengder til avsides steder, for å være alene i bønn og samtale med Den Himmelske Far. Når Jesus bad, vekket Han, med holdningen Sin, vilje hos disiplene til samtale med Faderen, og Han lærte dem Herrens bønn. Han har visst oss hvor viktig bønn er i hvert menneskes liv. Bønn levendegjør og styrker troen. Det er nettopp i bønnen, vi får styrke til å overvinne vanskeligheter og fristelser. I triste øyeblikk, kan bønnen trøste oss. Slik som vann og sol er nødvendige for veksten av enhver plante, er bønnen uunnværlig, som føde for sjelen.

Hl. Elisabeth kjente godt bønnens verdi. Fra hun var liten, har hun brukt hver anledning til å våke foran Herren. Bønnen var for henne samtale med Mesteren på livets vei. Den var også roens tid og anledningen til å bekjenne sin kjærlighet til Jesus. Takket være bønnen, knyttet hl. Elisabeth veldig tette bånd med Jesus. Hennes åndelig veileder, Konrad av Marburg, skrev: „til tross for alt det hun utrettet ved sin virksomhet, må jeg for Guds åsyn si at jeg sjelden har sett en mer kontemplativ kvinne. Når hun reiste seg fra sin stille bønn, hendte det ikke sjelden at en klosterbror eller søster la merke til at hennes ansikt var forunderlig opplyst, og at hennes øyne skinte som solen” (Tidebønnene, St. Olav forlag 2011, bind IV s.306).

Hl. Elisabeth var fordypet i bønnen og fullstendig overgitt til kontemplasjon. Om bønnens ekthet og ærlighet, vitnet hennes liv og hennes hengivenhet, offervilje og uselviske tjeneste blant de syke og nødlidende. Bønnen har gitt hl. Elisabeth styrke til å gjøre godt, og hjulpet henne til å oppdage måte å komme de nødlidende til hjelp på. Først og fremst har bønnen latt Elisabeth vokse i troen. „Troen har dannet Elisabeths livs dypeste indre sammensetninger. Den har gitt retning til hennes oppførsel og alle hennes valg ved å skjenke den svake kvinnen stor stabilitet og styrke til å realisere karismaen hun tillitsfull ble ført inn i. Troen strålte ut fra henne og gjorde at ordene hennes nådde fram til de som trengte trøst. Det var de nedbrutte og ulykkelige som kom til henne med bønn om hjelp.” (Barmhjertighet, fattigdom og glede sr. I. Adamska s. 104).   

Bønnens menneske var også salige Maria Louise. Under samtaler med Gud, har hun overgitt til Ham sine problemer og Kongregasjons saker, og erfart bønnens effektivitet. Fylt av usedvanlig tiltro til Guds Forsyn og overbevisst om at Gud bønnhører våre rop, og kommer oss til hjelp, tilskyndet hun søstre til bønn. Med fast overbevisning skrev hun til søstrene: „Gud nekter ingen sin bistand. Vi kan bare legge av oss våre dårlige vaner og få fred i hjertet gjennom vedvarende bønn. Kun med kraften ovenfra kan vi kvitte oss med vår giddeløshet og svakhet” (salige Maria Louise, Rundskrivet, 31.12.1871).

Kjære søstre og medlemmer av Apostolat Fellesskapet St Elisabeth, vi betas av Moses, hl. Elisabeth og salige Maria Louise, som, med så stor tillit, rettet seg til Gud i bønn, som endret dem. Nå, som de står Gud nær, ser de „ansikt til ansikt”, „de betrakter” Hans Åsyn og fylles med Hans nærvær. Idet vi tenker på deres bønn, kan vi ikke la være å vurdere og spørre om vår personlige bønn – hvordan ser den ut? Blir jeg til et bedre, forandret menneske etter møte med Gud i kapellet eller kirken? „Skinner”- stråler mitt ansikt av glede? Gjenspeiles hvert møte i bønnen i mitt daglige liv? Styrker det meg til større offervilje og engasjement i plikter? Hjelper den meg til å leve mer ærlig? Når andre ser på meg, kan de se, at bønnen er for meg rommet der jeg møter Gud? Eller ble den til rutine, handling uten dypere innflytelse på mitt liv?

Enhver som får føle indre behov for bønn, og erfare dens styrke, må innse, at den er støtten for vår tro. Derfor, når vi ber ærlig og trofast, opplever vi vårt liv, som mer fullstendig. Da lar vi Gud forme vår tankegang og handling, som uttrykkes i gode gjerninger og utføring av det som Gud kaller oss til. Jo dypere vår bønn er, desto bedre kan vi leve, fordi alle våre gjerninger er motivert av kjærligheten som flyter ut fra våre hjerter, som åpner seg for Gud, Kjærligheten. Møtet med Gud, gjør at bønnen vare ved i oss og forårsaker ønsket om uselvisk og hengiven tjeneste for vår neste.

Kjære søstre og medlemmer av Apostolat Fellesskapet St. Elisabeth, i anledning av våre festdager, ønsker jeg dere „fred med Gud, fred i Dere selv og fred med Deres neste” (Rundskrivet, 31.12.1868). Måtte freden vare i våre hjerter, og tillitsfull og trofast bønn tenne i oss iveren til hengivelsen, godheten og kjærlighet til dem Gud sender oss til. Vår skytshelgen - hl. Elisabeth og salige Maria Louise, gå i forbønn for oss hos Gud og bønnfall om mangfoldige nådegaver, styrke og glede i hverdagen.

Jeg forener meg med dere i våre feiringer og sender dere mange hjertelige hilsener fra søstrene i generalledelsen og fra beboerne i vårt hus. Jeg forsikrer dere om vår forbønn,

deres hengivne i Herren
Moder Samuela Werbińska
generalsuperior 


St. Elisabethsøster Maria Rita (Anna Kozielska) avla evige løfter

Søster M. Rita Kozielska

Lørdag den 2. september 2017 avla sr. M. Rita Kozielska sine evige ordensløfter i St. Olav domkirke i Oslo. Hovedcelebrant var biskop Bernt Eidsvig Can.reg og messen begynte kl. 10.30. Deretter var det mottagelse i menighetsalen. Ettermiddagen reiste innbudte gjester på Nordstrand til Provinshuset, hvor andre del av festen begynte: det var bønn, festlig middag og kaffe, og mange gledelige overraskelser ved rekreasjonen.

I Vår Frue Kirke i Tromsø markerte vi denne store begivenheten med Den Hellige Messe søndag den 10. september, hvor hovedcelebranten var biskop Mgr. Berislav Grgić og messen begynte kl. 11.00.  Deretter var det kirkekaffe i menighetslokale med gratulasjoner og gaver. Sr. M. Rita ble så glad at  så mange kom i kirken denne dagen, spesiell mange barn tilstede. Hun ble også gledelig overrasket over å få overrekt blomster fra barna og deres familier.

Sr. M. Rita er født og oppvokst i Polen. Hun trådte inn hos St. Elisabethsøstrene i september 2010 i Oslo og avla sine første løfter i 2012. Hun er tilknyttet St. Elisabethsøstrenes felleskap i Tromsø siden 2013. I Vår Frue Menighet i Tromsø er hun kateket, sakristan og tar seg av pynt i kirken.

Vi gleder oss med sr. Rita og ønsker henne Guds rike velsignelse og ber om forbønn for henne.

St. Elisabethsøstrene

Se bilder fra Sr. M. Rita´s Kozielska sine evige ordensløfter i St. Olav domkirke i Oslo.