Roma, på høytiden for hl. Elisabeth og på festen for salige Maria Louise, 2017

„Så talte Herren med Moses ansikt til ansikt, som en mann taler med en annen.”   

(2 Mos 33,11)

Kjære søstre og

medlemmer av Apostolat Fellesskapet St. Elisabeth

 

I år, faller både høytiden for hl. Elisabeth og festen for salige Maria Louise sammen med jubileumsfeiringen av 175 år for kongregasjons grunnleggelse. Over kongregasjonen vår våker hl. Elisabeth og salige Maria Louise, Neisses edle datter. Med stor respekt og kjærlighet betrakter vi disse to flotte kvinner, og beundrer deres tro, vakre liv og offervillige tjeneste, som har sprunget ut fra deres ustanselige og tillitsfulle bønn. Nettopp den dype bønnen har gitt begge kvinnene styrke til et godt, hengivent liv og tjeneste for de nødlidende i den barmhjertige kjærlighets ånd.

Den hellige Skrift viser oss mangfoldige eksempler på personer, som kan være skjønne, bønnens forbilder for oss. Eksodus forteller om Moses, som, ofte og lenge, snakket med Herren Gud slik som man snakker med en venn, en veldig nær og kjær person. Gud lot Moses komme nær Seg, styrket godheten i ham, utrustet ham til tjeneste og gav ham kraften til å utføre sin pålagte misjon. Under møter med Gud, ble Moses hjerte formet. Eksodus' forfatter skrev: „Så gikk Moses ned fra Sinai-fjellet med de to lovtavlene i hånden. Da han kom ned, lyste det av ansiktet hans, fordi Herren hadde talt med ham; men selv visste han det ikke.” (2 Mos 34,29). Mennesket, som holder seg til Gud, erfarer autentiske møter med Ham i bønn. Det blir annerledes, utvikles og modnes åndelig. Slik fylles det mennesket med Guds kjærlighet og vokser til å kunne påta seg oppgavene, Gud venter av det.

I Det Nye Testamentet er Herren Jesus selv bønnens Mester. Han har ofte flyttet fra larm og folkemengder til avsides steder, for å være alene i bønn og samtale med Den Himmelske Far. Når Jesus bad, vekket Han, med holdningen Sin, vilje hos disiplene til samtale med Faderen, og Han lærte dem Herrens bønn. Han har visst oss hvor viktig bønn er i hvert menneskes liv. Bønn levendegjør og styrker troen. Det er nettopp i bønnen, vi får styrke til å overvinne vanskeligheter og fristelser. I triste øyeblikk, kan bønnen trøste oss. Slik som vann og sol er nødvendige for veksten av enhver plante, er bønnen uunnværlig, som føde for sjelen.

Hl. Elisabeth kjente godt bønnens verdi. Fra hun var liten, har hun brukt hver anledning til å våke foran Herren. Bønnen var for henne samtale med Mesteren på livets vei. Den var også roens tid og anledningen til å bekjenne sin kjærlighet til Jesus. Takket være bønnen, knyttet hl. Elisabeth veldig tette bånd med Jesus. Hennes åndelig veileder, Konrad av Marburg, skrev: „til tross for alt det hun utrettet ved sin virksomhet, må jeg for Guds åsyn si at jeg sjelden har sett en mer kontemplativ kvinne. Når hun reiste seg fra sin stille bønn, hendte det ikke sjelden at en klosterbror eller søster la merke til at hennes ansikt var forunderlig opplyst, og at hennes øyne skinte som solen” (Tidebønnene, St. Olav forlag 2011, bind IV s.306).

Hl. Elisabeth var fordypet i bønnen og fullstendig overgitt til kontemplasjon. Om bønnens ekthet og ærlighet, vitnet hennes liv og hennes hengivenhet, offervilje og uselviske tjeneste blant de syke og nødlidende. Bønnen har gitt hl. Elisabeth styrke til å gjøre godt, og hjulpet henne til å oppdage måte å komme de nødlidende til hjelp på. Først og fremst har bønnen latt Elisabeth vokse i troen. „Troen har dannet Elisabeths livs dypeste indre sammensetninger. Den har gitt retning til hennes oppførsel og alle hennes valg ved å skjenke den svake kvinnen stor stabilitet og styrke til å realisere karismaen hun tillitsfull ble ført inn i. Troen strålte ut fra henne og gjorde at ordene hennes nådde fram til de som trengte trøst. Det var de nedbrutte og ulykkelige som kom til henne med bønn om hjelp.” (Barmhjertighet, fattigdom og glede sr. I. Adamska s. 104).   

Bønnens menneske var også salige Maria Louise. Under samtaler med Gud, har hun overgitt til Ham sine problemer og Kongregasjons saker, og erfart bønnens effektivitet. Fylt av usedvanlig tiltro til Guds Forsyn og overbevisst om at Gud bønnhører våre rop, og kommer oss til hjelp, tilskyndet hun søstre til bønn. Med fast overbevisning skrev hun til søstrene: „Gud nekter ingen sin bistand. Vi kan bare legge av oss våre dårlige vaner og få fred i hjertet gjennom vedvarende bønn. Kun med kraften ovenfra kan vi kvitte oss med vår giddeløshet og svakhet” (salige Maria Louise, Rundskrivet, 31.12.1871).

Kjære søstre og medlemmer av Apostolat Fellesskapet St Elisabeth, vi betas av Moses, hl. Elisabeth og salige Maria Louise, som, med så stor tillit, rettet seg til Gud i bønn, som endret dem. Nå, som de står Gud nær, ser de „ansikt til ansikt”, „de betrakter” Hans Åsyn og fylles med Hans nærvær. Idet vi tenker på deres bønn, kan vi ikke la være å vurdere og spørre om vår personlige bønn – hvordan ser den ut? Blir jeg til et bedre, forandret menneske etter møte med Gud i kapellet eller kirken? „Skinner”- stråler mitt ansikt av glede? Gjenspeiles hvert møte i bønnen i mitt daglige liv? Styrker det meg til større offervilje og engasjement i plikter? Hjelper den meg til å leve mer ærlig? Når andre ser på meg, kan de se, at bønnen er for meg rommet der jeg møter Gud? Eller ble den til rutine, handling uten dypere innflytelse på mitt liv?

Enhver som får føle indre behov for bønn, og erfare dens styrke, må innse, at den er støtten for vår tro. Derfor, når vi ber ærlig og trofast, opplever vi vårt liv, som mer fullstendig. Da lar vi Gud forme vår tankegang og handling, som uttrykkes i gode gjerninger og utføring av det som Gud kaller oss til. Jo dypere vår bønn er, desto bedre kan vi leve, fordi alle våre gjerninger er motivert av kjærligheten som flyter ut fra våre hjerter, som åpner seg for Gud, Kjærligheten. Møtet med Gud, gjør at bønnen vare ved i oss og forårsaker ønsket om uselvisk og hengiven tjeneste for vår neste.

Kjære søstre og medlemmer av Apostolat Fellesskapet St. Elisabeth, i anledning av våre festdager, ønsker jeg dere „fred med Gud, fred i Dere selv og fred med Deres neste” (Rundskrivet, 31.12.1868). Måtte freden vare i våre hjerter, og tillitsfull og trofast bønn tenne i oss iveren til hengivelsen, godheten og kjærlighet til dem Gud sender oss til. Vår skytshelgen - hl. Elisabeth og salige Maria Louise, gå i forbønn for oss hos Gud og bønnfall om mangfoldige nådegaver, styrke og glede i hverdagen.

Jeg forener meg med dere i våre feiringer og sender dere mange hjertelige hilsener fra søstrene i generalledelsen og fra beboerne i vårt hus. Jeg forsikrer dere om vår forbønn,

deres hengivne i Herren
Moder Samuela Werbińska
generalsuperior 


St. Elisabethsøster Maria Rita (Anna Kozielska) avla evige løfter

Søster M. Rita Kozielska

Lørdag den 2. september 2017 avla sr. M. Rita Kozielska sine evige ordensløfter i St. Olav domkirke i Oslo. Hovedcelebrant var biskop Bernt Eidsvig Can.reg og messen begynte kl. 10.30. Deretter var det mottagelse i menighetsalen. Ettermiddagen reiste innbudte gjester på Nordstrand til Provinshuset, hvor andre del av festen begynte: det var bønn, festlig middag og kaffe, og mange gledelige overraskelser ved rekreasjonen.

I Vår Frue Kirke i Tromsø markerte vi denne store begivenheten med Den Hellige Messe søndag den 10. september, hvor hovedcelebranten var biskop Mgr. Berislav Grgić og messen begynte kl. 11.00.  Deretter var det kirkekaffe i menighetslokale med gratulasjoner og gaver. Sr. M. Rita ble så glad at  så mange kom i kirken denne dagen, spesiell mange barn tilstede. Hun ble også gledelig overrasket over å få overrekt blomster fra barna og deres familier.

Sr. M. Rita er født og oppvokst i Polen. Hun trådte inn hos St. Elisabethsøstrene i september 2010 i Oslo og avla sine første løfter i 2012. Hun er tilknyttet St. Elisabethsøstrenes felleskap i Tromsø siden 2013. I Vår Frue Menighet i Tromsø er hun kateket, sakristan og tar seg av pynt i kirken.

Vi gleder oss med sr. Rita og ønsker henne Guds rike velsignelse og ber om forbønn for henne.

St. Elisabethsøstrene

Se bilder fra Sr. M. Rita´s Kozielska sine evige ordensløfter i St. Olav domkirke i Oslo.